Storfeavlen fram til NRF ble stiftet

Rasjonaliseringen av det norske landbruk tok til i midten av det forrige århundre (1800-tallet red.anm.). Samtidig ble det satt i gang arbeide med å forbedre de primitive feraser som fantes utver bygdene. Til flere av de større gårder, var der tidligere innført mange foredlede utenlandske raser. I de beste jordbruksdistriktene utgjorde slike krysninger størstedelen av bestanden.

De forhold som disse importerte dyr måtte leve under, var ikke slik som de var vant til hjemmefra. På denne tiden arbeidet nesten alle funksjonærer for innefôring hele året rundt. På landbruksskolene blev det lært at for melkekyr var dette det eneste rasjonelle.

Da agitasjonen for de stedegne raser tok til ved 1880-årene, falt den derfor i god jord. Omtrent hver dal fikk sin egen rase. Ved utviklingen blev disse raser enerådende, for de innkjøpte ble etterhånden nektet å utstille. Det eneste sted de fremdeles hadde lov til å vise seg var i Trøndelag, der de blev omdøpt til rødt trønderfe.

På mange av de største gårdene var det opparbeidet meget gode besetninger av de innførte raser. Tidligere hadde det der ikke vært så stor efterspørsel etter kvalitetskjøtt, men denne etterspørsel øket stadig. Der blev etterhånden en livlig omsetning av «svenske kuer» på handelsfjøset i Oslo.

For å kunne tilfredsstille markedets krav reiste en del gårdbrukere til Danmark og Sverige i årene efter krigen (1. verdenskrig red. anm.) og kjøpte nye besetninger. De innførte dyr var dels av «Rödbrokig Svensk Boskap», og dels av dansk landkorthorn.

I tiden efter krigen reiste kravet seg om en sammenslutning av disse forskjellige fremmede raser, og både representanter for de gamle storgårdsbesetninger og representanter for de nye innførte raser møttes i den norske avlsforening for hornet slettefe. Den norske foreningen for hornet slettefe blev stiftet 9. mars 1923 på et møte under landbruksuken.

Det var statskonsulent Wriedt som var den drivende kraft ved stiftelsen av foreningen og i det senere arbeid. Det var kampen mot formalismen i vår feavl og kampen for å skaffe større og mer ytedyktige dyr til veldrevne gårdsbruk som han tok op, og han fikk her støtte av en rekke av våre dyktigste gårdbrukere. Ikke minst statsminister Gunnar Knudsen som var foreningens formann de første 4 år.

Foruten på slakteutstillingene har foreningen fått anledning til å delta på en del husdyrutstillinger. Vi har utstilt i egen klass og med egne dommere, men vi er etterhvert kommet mere med og den tid er vel ikke fjern da vi kan rykke inn på statsutstillingene.

Stambokføringen, som jo er foreningens hovedoppgave, er fortsatt under ledelse av S. Berge, og har nu ført til at den første stambok kan trykkes. Dermed har vi i kommet et langt skritt fremover og grunnstenen er nu laget.